- Samfunn

Multikulturelt samfunn – bra eller dårlig?

I dagens samfunn debatteres det iblant om det er bra eller dårlig med et multikulturelt samfunn. Når jeg leser forskjellige innlegg i denne debatten, får jeg iblant det inntrykket at mange har et svart/hvitt syn på saken: enten må multikulturalisme være bra, eller så er det dårlig.

Det er selvfølgelig en altfor enkel måte å se på saken på. Når man undersøker spørsmålet mer nøye, oppdager man fort både positive og negative sider ved multikulturalisme. La meg bare ta noen eksempler her:

Først av alt vil jeg ta et positivt eksempel på multikulturalisme: mat. Den matkulturen som vi har i Norge, er ganske kjedelig. Dermed er det absolutt positivt at Norge har fått mange nye immigranter som tar med seg denne delen av sin kultur til Norge.

Men det finnes også negative eksempler på multikulturalisme, som f.eks. æresmord. Et skrekkeksempel på dette er den mannen som ble myrdet utenfor Falun i mai i år fordi han selv hadde nektet å myrde sine to eldste døtre. Denne typen av multikulturalisme er ingenting vi vil ha i Skandinavia.

Så finnes det også eksempler på situasjoner der kulturer kræsjer ganske enkelt fordi de er forskjellige og fordi man misforstår hverandre. Det blir omtrent som om en norsk bilist og en engelsk bilist kolliderer fordi den ene kjører på høyre side og den andre på venstre side av veien. Så lenge alle er enige om hvilken kulturell standard det er som råder, så går det bra. Men når to kulturer kræsjer, så kan resultatet bli kaos og sår rett og slett på grunn av misforståelser.

Når man reiser til typiske immigrantland, er dette sjelden et stort problem. Ta USA og Israel som eksempler: Begge disse landene består av immigranter som har kommet fra mange forskjellige land verden over, og dermed finnes det også et stort aksept for forskjellige kulturer i samfunnet.

Skandinavia er en helt annen historie. I både Norge og Sverige har vi tradisjonelt hatt veldig homogene samfunn. Bortsett fra en del finner som hadde flyttet til Sverige, fantes det nesten ingen immigranter overhodet i Skandinavia før 1980. Og siden man ikke har vært vant til å omgås personer fra forskjellige kulturer, har dette gjort at nordmenn og svensker ofte er noen av de mest intolerante og uvitende menneskene i kontakten med andre kulturer.

Ta Sveriges statsminister Stefan Löfven som et eksempel. I april 2016 kom det fram i svenske medier at Miljöpartiets Yasri Khan nektet å håndhilse på kvinner fordi det var vanlig i hans kultur at man ikke håndhilser på kvinner som ikke er nær familie. Statsministeren gikk umiddelbart ut i Riksdagen og kritiserte denne beslutningen: «I Sverige hilser man på hverandre. Man tar både kvinner og menn i hånda», sa Löfven i Riksdagen.

Dette var ikke en mann som hadde begått æresmord eller voldtekter. Dette var ikke en mann som hadde påført svenske kvinner (eller menn) noen skade. Det er vel ærlig talt ikke noe stort tap for svenske kvinner at de ikke får håndhilse på Yasri Khan? Jeg har heller aldri håndhilst på Khan, og jeg har aldri noensinne angret på at jeg ikke har hatt en mulighet til å gjøre det.

Dermed viser det seg altså at når det gjelder denne enkle formen for multikulturalisme, så var Sveriges statsminister Stefan Löfven rett og slett en uvitende, fordomsfull, fremmedfiendtlig rasist. Löfvens sosialistiske kultur var på direkte kollisjonskurs med Khans muslimske kultur.