- Norge, Politikk

Hareides urealistiske valg og veien videre for KrF

Før fjorårets Stortingsvalg vurderte jeg seriøst om jeg skulle stemme på Kristelig Folkeparti, men jeg landet på at det var et altfor usikkert valg på grunn av partiets vaklende holdning i regjeringsspørsmålet. Man kunne rett og slett ikke være sikker på om man fikk Jonas eller Erna hvis man stemte på Knut.

Via både bok og pressekonferanse har det nå blitt klart og tydelig for hele det norske folk at Jonas Gahr Støre står høyt i kurs hos Kristelig Folkepartis partileder. Knut Arild Hareide peker nå på en mulig regjering bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, men uten Sosialistisk Venstreparti.

Min umiddelbare reaksjon på Hareides tale er delvis sorg, men også forbauselse over at Hareide nå tar til orde for den samme typen av urealistisk og vaklende støtte til venstresiden som KrF etter fjorårets valg tok til orde for til høyresiden i norsk politikk.

For ett år siden mente Hareide og KrF at Høyre burde «velge» mellom KrF og Frp. Den gangen ville KrF gjerne gå inn i regjering med Høyre, men bare hvis det kunne skje uten Fremskrittspartiet. Siden det norske folk kun ga KrF 8 mandater på Stortinget, mens folket samtidig ga Frp 27 mandater i den samme forsamlingen, var det et totalt urealistisk krav som KrF den gangen stilte opp for Høyre. En regjering ene og alene bestående av H, KrF og V ville ha vært en ekstrem sårbar mindretallsregjering, og en slik regjering hadde ikke vært bra for landet.

Nå ønsker han altså å sette Arbeiderpartiet i en situasjon der de skal være nødt til å foreta det samme valget. Ap skal nå altså velge mellom en regjering der KrF er med, eller en regjering der SV er med, men nok en gang vil ikke Hareide ha med det ytterste partiet på den fløyen som han nå sier at han vil støtte.

Jeg personlig tror at det er like urealistisk å tro på en Ap-Sp-KrF-regjering som det er å tro på en H-KrF-V-regjering. Vi må huske på at de fleste av Arbeiderpartiets velgere i utgangspunktet er meget negativt innstilt til en stor del av den politikken som Kristelig Folkeparti tradisjonelt sett har stått for. Jeg tror at Støre forstår at en Ap-Sp-KrF-regjering uten SV ganske raskt ville ha ført til en sterk velgerflukt fra Ap til nettopp SV, siden mange av Ap sine kjernevelgere ikke vil støtte en regjering som driver en form for sentrumspolitikk. De fleste av dem har stemt på Ap nettopp fordi de ønsker at partiet skal drive sosialistisk politikk, og da er SV den mest naturlige samarbeidspartneren for dem.

Dette betyr enten at Hareide ikke har lært noen ting av de urealistiske kravene som han stilte etter siste valg, eller så betyr det at han er villig til å regjere sammen med SV men at han bare ikke våger å si det høyt fordi det ville skremme vekk altfor mange KrF-velgere. Hareide tror kanskje at det er bedre å øke temperaturen sakte og sikkert når man skal koke frosken, og at man først kan gå inn i regjeringsforhandlinger med Ap før man slipper nyheten om at Ap også tvang KrF til å ta med SV i regjeringen.

Jeg ble også meget bekymret over Hareides prat om solidaritet og samarbeid over grenser for å løse felles problemer på pressekonferansen. Faktum er at det sterkeste internasjonale «samarbeidet» som pågår i verden i dag, er det vi kan se først og fremst innen EU der en rekke korrupte politikere, byråkrater og bankfolk sitter og bestemmer hvordan de stadig vekk skal innføre nye skatter for fattige mennesker slik at de selv skal kunne leve et luksuriøst liv uten at de noensinne skal trenge å ta ansvar for sine handlinger. På den måten virker det som om Hareide er på full fart til å hoppe i seng med de mest korrupte sosialistene som gjør alt det de kan for å ruinere både EU og mange andre land rundt omkring i verden i dag.

Uansett viser det at de som stemte på KrF i fjorårets valg fikk katta i sekken. Hvor mange av dem var det som ønsket at KrF skulle gi sitt bifall til en regjering der SV kan få innflytelse? Da er det kanskje på tide at de av KrF sine medlemmer og velgere som ønsker en borgerlig regjering i landet, isteden forlater det synkende skipet og slutter seg til Partiet De Kristne, som har en solid politisk forankring både innenfor det jødisk-kristne synet på moralske spørsmål og når det gjelder motstanden mot sosialismen.

Et drømmescenario hadde vært hvis minst fem av KrF sine stortingsrepresentanter hadde hoppet over til PDK allerede denne høsten. Da kunne de ha inngått i en flertallsregjering sammen med H, Frp og V. Jeg tror at en slik regjering hadde vært det beste for Kongeriket Norge slik den parlamentariske situasjonen ser ut i dag.

(Fotograf: Hildegunn Bernsen. Bildet er brukt under en CC3.0-lisens.)