Den økonomiske effekten av koronahysteriet

I løpet av den siste måneden har Norges regjering og de fleste andre land i Europa innført omfattende begrensninger, som er på grensen av unntakstilstand, for å prøve å begrense spredningen av den nyeste typen koronavirus, kalt SARS-CoV-2, som forårsaker covid-19-sykdommen.

I dette innlegget vil jeg se på hva disse begrensningene vil bety for fremtiden for den europeiske økonomien.

Men la oss først se på noen fakta om SARS-CoV-2.

Mange mennesker er kanskje ikke klar over at de første menneskelige koronavirusene ble oppdaget på 1960-tallet, og at de er ganske vanlige i befolkningen. Siden oppdagelsen av koronavirus 229E og koronavirus OC43 på 1960-tallet, har det dukket opp fem nye stammer av koronavirus. Og ifølge et studium som ble foretatt på sykehus i Glasgow fra 2005 til 2013, hadde mellom 7-15% av pasientene med luftveissykdommer en eller annen type av koronavirus i kroppen. Koronavirus er således langt vanligere enn mange mennesker kanskje skjønner.

Tyskland er så langt det eneste europeiske landet som har utført omfattende tester av befolkningen. Ifølge de siste tallene fra WHO sitt «situation dashboard» har tyske myndigheter gjennom omfattende tester diagnostisert 24.774 personer med SARS-CoV-2, og 94 mennesker er omkommet. Det betyr en dødsrate på 0,38 prosent.

I går rapporterte mange massemedier at 793 mennesker hadde omkommet av covid-19 i Italia på en dag. Når du leser slike nyheter, er det noen fakta du bør være klar over:

  • Omtrent 650.000 mennesker døde i Italia i 2019, før covid-19. Det er omtrent 1800 per dag. De fleste av disse tilhørte den såkalte risikogruppen for korona.
  • Bare i Lombardia, den regionen som er hardest rammet av covid-19, var det 99.542 dødsfall i 2018.
  • Hvis vi benytter oss av statistikken fra Glasgow for Italia, er det fullt mulig at opptil 100.000 av de italienerne som døde i 2019, eller 270 mennesker per dag, hadde en eller annen form for et koronavirus i kroppen da de døde. Men siden koronahysteriet ikke eksisterte i 2019, ble sannsynligvis ikke pasientene testet for noe koronavirus, så vi vil aldri få vite det sanne antallet.
  • Omtrent 99% av de 793 menneskene som døde på lørdag, hadde alvorlige tidligere sykdommer, for eksempel høyt blodtrykk, diabetes og hjertesykdommer.
  • Nesten halvparten av dem hadde tre eller flere alvorlige sykdommer.
  • Omtrent 25% av den italienske voksne befolkningen er røykere, mens omtrent 13% er tidligere røykere. Jeg har ikke sett noen statistikk om hvor mange covid-19 pasienter som er røykere, men jeg vil anse det som veldig sannsynlig at antall røykere blant dem er langt høyere enn 25% da covid-19, som er en luftveissykdom, rammer røykere hardere.
  • Så vidt jeg vet, ble ingen av de 793 pasientene testet for andre virusinfeksjoner. Det er derfor fullt mulig at de 793 menneskene som døde, også hadde ett eller flere andre virus i kroppen da de døde, for eksempel vanlig influensa.

Basert på alle disse fakta, kommer jeg til to konklusjoner:

1) Det er helt uvitenskapelig å hevde at disse 793 menneskene døde av covid-19. Vi vet rett og slett ikke hvor stor rolle covid-19 spilte i disse menneskenes død. Hvis en eldre person røyker og har problemer med høyt blodtrykk, diabetes, en hjertesykdom og ett eller flere virus i kroppen sin, er det uvitenskapelig å hevde at covid-19 var årsaken til hans død.

2) Massemediene gir inntrykk av at antall dødsfall har vokst fra null til 800, men det er en falsk fremstilling av virkeligheten. For å sette dette i perspektiv, må du se på det totale antallet dødsfall, som har gått fra 1800 per dag til … hva? Jeg har ikke sett noen nyhetsmedier i det hele tatt som gir en sammenligning med det totale antallet dødsfall i Italia. Har den steget, eller har den ikke steget? Fakta er at eldre røykere med høyt blodtrykk dør hver dag i Italia, både før covid-19 kom og etter at viruset er borte.

Og nå kommer vi til de økonomiske virkningene av begrensningene som europeiske regjeringer har innført for å dempe spredningen av covid-19. Det er helt klart at restriksjonene vil ha en drastisk negativ effekt på den europeiske økonomien i mange år, og kanskje til og med tiår, fremover, og mitt inntrykk er at de fleste regjeringer har tatt disse tiltakene uten å ta hensyn til de økonomiske virkningene av begrensningene.

Mange mennesker, både i regjeringen og blant folket, er av den oppfatningen at «det bare er penger, det er viktigere å redde liv enn å spare penger». Det er, etter min mening, en ekstremt naiv måte å se på samfunnet på. Norges regjering tar drastiske tiltak fordi de har valgt å lytte til bare ett sett med «eksperter», ekspertene på pandemier. Men de har ikke bedt ekspertene i økonomi om deres mening. Pressen har også en spesiell del av skylden i denne situasjonen fordi de har pisket opp en ekstrem frykt for covid-19 og forårsaket panikk blant store deler av befolkningen.

Hvis jeg hadde vært statsminister, hadde jeg samlet en gruppe eksperter på nasjonaløkonomi, psykologi og geopolitikk, og jeg ville ha bedt dem om å beregne hvilke resultater eventuelle restriksjoner vil ha for økonomien før jeg innfører begrensninger. Jeg ville stilt dem følgende spørsmål:

  • Hvor mange mennesker vil bli arbeidsledige på grunn av de foreslåtte restriksjonene?
  • Hvor mange mennesker vil få problemer med å betale husleien eller boliglånet og vil bli hjemløse?
  • Hvor mange mennesker vil ikke ha råd til å kjøpe mat og vil bli underernærte?
  • Hvor mange mennesker vil oppleve at pensjonen kollapser?
  • Hvor mye blir skatteinntektene redusert når bedrifter går konkurs og ansatte blir arbeidsledige?
  • Hvilke kutt vil vi bli tvunget til å gjøre i velferdssystemet når skatteinntektene faller?
  • Hva vil resultatene av det økonomiske krasjet bety for befolkningens mentale velvære og potensielle selvmord?
  • Vil det være en økt risiko for krig på grunn av det økonomiske krasjet?

Mitt inntrykk er at Norges paniske regjering ikke engang har giddet å stille disse spørsmålene før de i praksis innførte unntakstillstand i Norge.

Det er helt klart for meg at i de kommende månedene og årene er det stor risiko for at mange nordmenn vil miste levebrødet, folk vil bli hjemløse, folk vil ikke ha råd til å kjøpe mat, folk vil begå selvmord, sykdommer på grunn av underernæring vil øke, velferdssystemet vil kollapse, og noen sykehus kan være nødt til å lukke dørene eller begrense aktiviteten. Så nei, det er ikke «bare penger». Penger er bolig. Penger er mat. Penger er pensjoner. Penger er sykehus.

Noe som kanskje er enda viktigere er at når økonomien krasjer, er risikoen for krig langt høyere. Risikoen for en tredje verdenskrig er etter min mening langt høyere nå enn for bare tre måneder siden.

Det virker som om pressen og politikerne mener at dette er verdens ende. Dette er Harmageddon. Men det er ikke sant. Dette er ikke verdens ende. Det kommer et 2021 med nye virus og nye utfordringer.

Vi må få en slutt på denne unntakstilstanden, og pressen må opphøre med sin skremselspropaganda, så raskt som mulig. Hvis ikke, vil det ikke være penger å betale for boligene våre i 2021, for maten vår i 2022, for sykehusene våre i 2023 og for pensjonene våre i 2024.

I løpet av hele 2019, før SARS-CoV-2 kom til Norge, døde det 41.449 mennesker i landet vårt. De fleste av disse menneskene tilhørte den såkalte risikogruppen for korona. Allikevel var det ingen i 2019 som foreslo at Norge burde stenge grensene, stenge skolene, innføre hytteforbud eller gi regjeringen ubegrenset makt til å stifte nye lover. Hvorfor ble ikke dette gjort i 2019, og hvorfor skal vi plutselig gjøre det nå?